Kjære Starlight

Du fortjene så mange fine ord, men uansett kor hardt æ prøve, så føle itj æ at æ klare å yte dæ rettferdighet. Men æ prøve no læll…

Så leng æ kan husk, så har du vært der. Da æ bynt på ridekurs på Hårstad, tok itj d mang åran før æ huske at du va i stallen. Æ bynt å ri i cirka 1992 og i 1994 kom du fra Danmark t Trondheim. Det tok nån år før æ bynt å ri ”storhestkurs” som d het, men likevel så har æ tidlige minna om dæ. Det første va under rideskolens dag. Æ trur d va rundt 1995. Æ så på nån som ridd ei slags gymkhanaløype. Mens æ så på, så vart ei stakkars jente slengt himmelhøyt opp i lufta av hesten hu ridd på. Gjett koss hest det va? Lite visst æ da om at du nån år seiner skull bli min!

Åran gikk, og i 96/97 bynt æ og på ”storhestkurs”. Æ mått ofte ri nån av de mer viltre hestan og de få gangan æ fikk ri dæ, så må æ innrøm at æ syntes du va litt kjedelig. Snill og grei, men du hadd liksom ingen personlighet. Trudd æ! Etter hvert bynt æ som fórvert for Galant, samtidig som æ gikk på ridekurs. I 1998 satt æ og Lisa og så i perman med lista over kæm som skull ha skolehestan i juleferien. Vi skull selvsagt ha Galant og Janka, men så oppdaga vi at det va ingen som skull ha dæ, i og med at fórverten din va bortreist. Det vart nå så æ skreiv mæ på for å ha dæ flere daga. Æ syns det va veldig rart at ingen andre villa ha dæ, men tenkt itj så my over det. Ikke før æ fikk hør at det va flere som da hadd prøveridd dæ for å ha dæ på fór, men som ikke hadd fått lov, fordi du ikke hadd vært helt enkel. Enda verre vart det første gangen æ va ut med dæ. Mamma vart ganske bekymra da folk i stallen, som verken va av det nervøse slaget, eller hadd akkurat rolige hesta sjøl, lurt på om hu virkelig turt å slipp mæ ut på dæ. Du va jo gal! Vel, dagan gikk, turan vart mange og du va snill som et lam hver eneste tur vi hadd sammen den jula. Da juleferien va over, syns æ d va utrolig trist å mått slutt med dæ. Æ hadd jo Galant, men følt likevel at d va nå helt spesielt med dæ. Gleden vart derfor stor da du ble ledig på lørdaga og æ fikk bli fórverten din på bakgrunn av at d hadd gått bra i jula. Æ hadd Galant ei stund t, men han bynt uansett å bli liten t mæ. No mått æ riktignok ha Galant litt lenger enn planlagt, fordi du bukka av stakkars Helena (Galants fórvert), som brakk kragebeinet en tur vi bytta hest..

Vinter vart t vår og en dag i mai satt mamma på trappa da æ kom hjem fra skolen. Hu hadd fått tlf om at det va nån som skull kom for å se på dæ for eventuelt å kjøp dæ. Vi fikk riktignok førsteretten t å kjøp dæ om vi villa. Det hadd aldri vært snakka seriøst om å kjøp hest, og æ trudd det va uaktuelt. Det va derfor min lykkedag da mamma og pappa sa ja t at du helt og holdent skull bli min! Æ huske fortsatt de første ordan i kontrakten som sa at ”Andrea Hånes har kjøpt sportsponnien Starlight..”. Det første året som min, fortsatt du å gå i rideskolen på hverdaga, men etter 1. år va d nok. Vi tok dæ ut av skolen i juni 2000. Deretter bars d t Wullumsgården på beite, kor vi hadd en kjempefin sommer med lange tura, galoppering på jordan og hopping over einerbuska. Deretter flytta vi t Vådan 27. august 2000. Et valg æ aldri har angra på! Den samme høsten deltok vi på vårt første sprangstevne, og du briljert og sanka premia. Du elska virkelig å vis dæ fram sånn, og du kika mer på publikum enn på hindran.. I løpet av de 11 åran på Vådan fikk vi prøvd oss på utrolig my forskjellig. Vi trena og konkurrert i både sprang og dressur. Vi ridd tura. Vi trent western, vi snørekjørt og vi tømkjørt og da du va 18 fant æ ut at æ skull kjør dæ inn. Æ trur mange ment at æ va gal da, men du fantes jo itj bakredd. Etter bare 5 gang med vogn, så deltok vi på vårt første kjørestevne og vi reiv bare ned ei kjegle! Det vart etter hvert kjøpt vogn, og morfar og du fikk også starta på kjørestevne. Du va alltid så staselig foran vogna di og mange ganga va du tøffar på tur foran vogna, enn når man ridd. Når flere og flere ”oppgradert” t flinkere og mer utfordrende hesta, så va d aldri aktuelt med dæ. Det du kun, det kun æ, og motsatt. Alt vi oppnådd, oppnådd vi sammen. Æ lært alt æ trengt å lær av dæ, Starlight. Æ villa itj ha bytta dæ mot den flinkeste hesten i verden.

Det høre med t historien at du ikke alltid va enkel å ha med å gjør når man skull ri. Du gjor mæ både frustrert, oppgitt, sint og lei da du hadd de dårlige dagan dine. For en ung og utålmodig Andrea va itj d alltid like lett å aksepter alt d farlige du så. Mens andre folk kun sal opp og ri sæ lange tura uten bekymring, kom itj æ lenger enn rundt luftegårdan enkelte daga. Mange ganga mått vi gi opp treninga i hallen fordi du fikk noia av spor som potensielt kun vær farlig. Du va redd de mest snåle ting som spor, steina, kvista, skygga og ikke minst knekte geitrams! Enkelte daga trudd du at skyggan i ridehuset kom og tok dæ fra alle kanta. Å gå alein på tur va de første åran ikke gjennomførbart. Vi mått helst vær tre, sånn at du kun ha en foran og en bak. Æ huske en episode mens vi enda stod på Hårstad. Æ valgt å ri langs veien ned igjen t stallen, sammen med dem som gikk på fotan, mens de andre ridd en sti lenger opp. Brått og uventa fikk du øye på resten og dro av gårde t dem med mæ på opp ei brått skråning før æ rakk å gjør nå som helst.. Etter hvert så gikk det an å ri alein med dæ, og vi klart å kom t en slags enighet om kor d gikk greit å gå. Turan mått legges opp etter dagsformen din, vær og vind osv. Alt va nemlig itj like skummelt alle daga. Etter hvert lært æ mæ også å takle rygge/bukke/stegle triksan dine når du nekta å gå. Æ mått hele tida lær mæ å ta utallige forsiktighetsregla når d gjalds å spring med dæ på tur. Det kun ofte end med bråstopp eller et saftig bukk. For va d nå du kun, så va d å bukk. Æ vet at du aldri gjor det for å vær slem, eller for å kvitt dæ med mæ. Du vart bare så glad og sprek nån gang.. De fleste kjent dæ som en rolig og snill hest. For du va jo uten tvil det. Du va en drøm å gå med i leiertau. Riktignok etter hvert. På Hårstad kun itj man kom ut med dæ i grime, fordi du va tullat. Og du va jo itj helt enkel. Spesialiteten va å bøy hodet, ta fart og dra av gårde. Den stakkaren som skull prøv å heng etter hadd itj sjangs! Da vi kom t Vådan bynt æ å ta dæ med tebake t stallen, ut igjen og fram og tebake tusen gang, hver gang du gjor d der. Da tok itj d lang tid før du slutta med det. Siden gjor du det aldri. Dem som kjent dæ fra du gikk rundt og rundt, flere tima om dagen på ridekurs, og dem som bare så dæ i boksen og på stallen trudd jo du va verdens enkleste og at man kun sett kæm som helst oppå ryggen din. Æ må innrøm at d tidvis irritert mæ. Folk skulla bare visst kor my jobb, svette og tåra det lå bak flere av våre tura. Æ trur itj mange hadd orka. Unntaket va når vi va på tur med kjæresten din, Janka. Så leng du fikk gå bak hu, va det meste greit! Og hvis hu mot formodning skull bli redd nå, eller ikke villa gå, så hadd dokker en fin ansvarsfordeling. Da gikk bare du foran det stykket hu ikke villa også slapp du dæ bare bak hu igjen. No høres det ut som om vi aldri hadd fine tura, og det stemme i alle fall ikke. Dem dagan du va tøff og ikke så så my farlig va fantastisk. De gangan vi kun galopper opp bakka uten at du så nå farlig gjor alt verdt det. Heldigvis hadd vi mange sånne daga også! Med planlegging, tunga rett i munnen og ”riktig valg av løype” tilpassa vær og vind, kun selv en dårlig dag likevel bli en fin tur. For ikke å snakk om alle de fine treningsøktan vi hadd på banen. Selv om du så my farlig, så va du merkelig nervesterk på ting som du potensielt burde vært redd. Bila, trafikk, takras i ridehuset, bekka, barnevogne, hunda, skiløpera, akebrett, syklista og ikke minst traktora med kjetting va ikke farlig. Kumlokk derimot… det va en helt anna historie! Selv om du t tider va slitsom med alt du va redd for på tur og på bane, så vet æ at du aldri gjor det for å vær slem. Æ vet at du va oppriktig redd. Æ skull bare ønsk at æ kun ha hjulpe dæ t å forstå at d ikke va farlig..

Selv om du kun vær redd, så va du best når d gjaldt og du va så klok at du forstod når du kun tillat dæ å tull, og når du mått ta dæ sammen. Da æ hadd kyssesyken og mått vær forsiktig og egentlig ikke fikk ri enda, va du så utrolig forsiktig med mæ. Ikke dytta du i mæ og du så itj nå som helst farlig når æ ridd. Likedan va d i stor grad når morfar ridd. I alle år va du som regel grei når han ridd. Det hendt sæ at du glemt dæ og så nå farlige spor eller geitramsa, men stort sett va du veldig rolig. Det kun ofte hend at du va både sprek og skvetten når æ ridd. Hvis morfar så tok over, kun du bli som et lam. Det va heller aldri nå problem for mæ å ha med mæ venner for å ri. Du forstod kæm som kun å ri og ikke, og kæm som va redd eller ikke. Æ vart aller mest imponert da det va ”barnas førjulsdag” på Vådan. Flere av de rolige og pålitelige hestan på stallen vart redd og vart vanskelig å bruk t barneridning. Da flere falt i fra, bestemt æ mæ for å sal på dæ og prøv. Æ va litt nervøs, men det hadd itj æ trengt å vært! Det va vind i skogen (nåkka du ikke likt), det va flere tusen menneska overalt. Det va hesta med slede, hunda som bjeffa, unga som skreik og hyla, foreldre som tok bilda, det va spark og akebrett i skjønn forening og i det store og hele litt kaos t tider. I tillegg va d unga som klatra opp og ned på dæ hele tida. Midt oppi det her stod du fjellstøtt. Du gikk runde på runde i time etter time og du stod stolt i ro med nissekostymet ditt foran alle som villa ta bilde av dæ og kos med dæ. Du va så utrolig flink den dagen, og måten du va på si alt om kordan du va. Så utrolig snill, så smart og så grei å håndter. I alle de åran æ har kjent dæ har æ aldri sett dæ sur t et menneske. Du va heller aldri sint på andre dyr, og du elska alt fra grisa t hunda. Å få hold på med pelsen t Tessa va du kjempeglad i. Du har aldri lagt på et øre t mæ, aldri løfta en fot og aldri vist ei tann. Uansett så hadd du øran fram og vrinska mæ velkommen når æ kom. Til og med vår siste dag sammen, enda så redusert du va.

Æ skreiv lenger opp at æ på Hårstad trudd at du ikke hadd nå personlighet. Men va d nån som virkelig hadd det, så va d du! Æ huske første gangen du knegga t mæ på Hårstad, og nån som hadd vært der i mange år vart helt sjokkert. Dem hadd aldri hørt dæ vrinska før.. Etter hvert så gjor du d t og med på kommando om vi spurt dæ ”ka si du da”? Når vi va i stallen så va du kun opptatt av oss. Du vrinska når du så bilen min, mamma og pappa sin eller mormor og morfar sin. Du nussa, du takka med foten og du stegla på kommando. Du gjor så my ”rart”. Du elska å hold på med ”kvinnebryster”, du va med i vaskespiltet og skylt bøttan din og du reiv av lokket på bøttan sjøl når du skull ha grøt. I tillegg så hadd du alltid både adventskalender og påskeegg.. og d va seriøse saker! Du va så barnslig og ung t sinns. Du elska å spring løs og ingen kun tru at du va så gammel som du va når du hang opp ned i lufta.

Æ visst så klart at du va gammel og at du ikke kun vær her for evig, men æ hadd itj trudd at æ skull mist dæ så fort. Æ va på ingen måte klar for det, men æ innser at æ heller aldri villa blitt klar for å mist min beste venn. Æ vet at æ har kjempemange minna å sjå tebake på , men minnan e ikke nok. Dem kan itj bring dæ tebak. Å ta farvel med dæ e d tyngste og d verste æ noensinne har gjort, men æ håpe du va glad for at æ va der, og æ håpe du hørt alt æ sa, sjøl etter at du va bort. Æ får panikk når æ tenke på at æ aldri får møt dæ igjen, Starlight. Kordan i all verden ska æ kun lev med den tanken? Derfor må æ tru på at vi møtes igjen, nå anna tanke e alt for tung å bær. Savnet e allerede så stort.

Hvil i fred min kjæreste, Starlight. Æ håpe du kike ned på oss fra stjernan, mens du gumle grøt og slurpe..